Ælva våres

– Ja om Glomma er det sagt og skrevet mange pene bla’.
Det er kraft og det er sjarm og romantikk.
Men den betan i fra Sandesund og ned te Fredrikstad
tar døm lissom aldrin med i sin lyrikk.
Ja, ho er’nte my’ å se på, men jæ kan’te aent si,
der ho renner gul og grå: ho er da lissom ælva mi.
Bare denting at ho flyter der så longt og pent avste’,
ere kanskje ikke rommantikk i det?

Over ælva glir det båt på båt når dagen er på hell.
Og i en ta døm der sitter kanskje e’
lita jente som er småforlova, men som nå i kvell
har en aen kar enn den ho hører te.
Og den gutten som ble sveken? Ja, å trur du nå om han?
Trur du’n reiste te Junaiten og ble rik i fremmen land?
Nei, han rodde over ælva, han, og fant e aen e.
Er det kanskje ikke rommantikk i det?

Ja, den gule fæle ælva som du ler a’ når du ser,
Uden har dratt så mang en guttedrløm mot sol
på de fjerne Sydhavskyster, kanskje enda lenger ned.
I fra øst te vest og i fra pol te pol.
Det var den som skapte utferdstrang i skutetidens da’r.
Det er den som lokker gutten som med dieselbåten drar.
Roald Amundsen var gutt ved denne ælva her et ste’ –
Er det kanskje ikke rommantikk i det?

Tekst og melodi:
Knut Roen (1921-1993)