Ælva våres
– Ja om Glomma er det sagt og skrevet mange pene bla’. Det er kraft og det er sjarm og romantikk. Men den betan i fra Sandesund og ned te Fredrikstad tar døm lissom aldrin med i sin lyrikk. Ja, ho er’nte my’ å se på, men jæ kan’te aent si, der ho renner gul og grå: ho er da lissom ælva mi. Bare denting at ho flyter der så longt og pent avste’, ere kanskje ikke rommantikk i det?
Over ælva glir det båt på båt når dagen er på hell. Og i en ta døm der sitter kanskje e’ lita jente som er småforlova, men som nå i kvell har en aen kar enn den ho hører te. Og den gutten som ble sveken? Ja, å trur du nå om han? Trur du’n reiste te Junaiten og ble rik i fremmen land? Nei, han rodde over ælva, han, og fant e aen e. Er det kanskje ikke rommantikk i det?
|
Ja, den gule fæle ælva som du ler a’ når du ser, Uden har dratt så mang en guttedrløm mot sol på de fjerne Sydhavskyster, kanskje enda lenger ned. I fra øst te vest og i fra pol te pol. Det var den som skapte utferdstrang i skutetidens da’r. Det er den som lokker gutten som med dieselbåten drar. Roald Amundsen var gutt ved denne ælva her et ste’ – Er det kanskje ikke rommantikk i det?
Tekst og melodi: Knut Roen (1921-1993)
|