Pils er for meg en umistelig del av det gode liv som sigaren er det. 

Jeg sykler til jobben og sier det er for den gode helses skyld, og jeg går i fjellet om sommeren og sier det er for den vakre naturens skyld. Og det er sant, men jeg vet også, at innerst inne gjør jeg det fordi når jeg sitter på fjellets topp og kjenner at alt fungerer, så tenker jeg med usigelig glede: «Matz, nå kan du nyte sigar og drikke pils i minst ett år til.»

Hvordan skulle livet vært om jeg måtte sitte på terrassen en varm kveld uten å kunne ta en pils? Kanskje ville jeg sitte der forknytt og sammenkrøpet og stirret ut i sommernatten med blikket fylt med den uendelige lengsel som beduinen må føle når han forlater sin siste oase. Kanskje ville tomheten fylle mitt liv, fuglene gråte og gresset slutte å gro. 

Nei, slike tanker orker jeg ikke. 

Eller når jeg møter gode venner rundt kafèbordet, og du ser med kjærlighet og forventning over mot mennesker du er glad i. 

Hvordan skulle samtalen komme igang, hvor skulle du gjøre av blikket, om ikke øynene startet å søke etter servitøren, og du kunne sende den melding som har brutt selv den mest inngrodde taushet: Fire pils, takk. Og når hånden tar rundt glasset, og du stryker duggdråper med samme vellyst som når du stryker din kjæreste, da er livet uendelig godt, og selv den mest beskjedne vet hvor han skal gjøre av handa, og trygghet fyller rommet. 

Mange forbinder uteliv med misbruk og problemer. 

For meg er imidlertid kafèene først og fremst sosiale arenaer. I en tid preget av isolasjon, ensomhet og samling om elektroniske medier, må vi ta vare på de møtestedene vi har igjen. De er vår tids vannhull, selv om vannet er iblandet mye annet. Vi trenger steder hvor vi kan slå ut håret, bevare noe av den gode galskapen, og leve ut våre frustrasjoner, lengsler, forelskelser og kjærlighet. Steder hvor rørleggeren kan bli entertainer, kontorassistenten dronning, direktøren latterlig, husmoren Mata Hari, fiskeren poet, byråkraten frimodig og juristen impulsiv. 

En del vil kanskje si at der er usunt å gå på kafè og restauranter. Da vil jeg på det mest bestemte advare mot å leve et sunt liv.