Før i tida feiret man ikke jul; man drakk jul. Det handler om rituell minnedrikking av juleøl; først for de norrøne gudene og døde venner og slektninger, senere for Jesus Kristus og Jomfru Maria.

Av Kristin Straumsheim Grønli,
journalist, forskning.no 

– Kirken straffet folk som ikke brygget øl. Og det skulle være sterkt − hvis ikke fikk man kjeft for det også, sier Ørnulf Hodne, statsstipendiat i folkloristikk, og forfatter av boka «Jul i Norge».

Julen, den store kristne høytiden, har tatt opp i seg flere gamle hedenske skikker. Til og med betegnelsen «jul» skriver seg fra førkristen tid. Jól var en hedensk fest som ble feiret over hele Nord-Europa i desember−januar, og ølbrygging var en av de mest høytidelige juleforberedelsene.

Å drikke jul
Etter hvert la kirkens ledere en kristen mening til de hedenske festene, blant annet ved å forene dem med viktige kristne merkedager (og ved å gi mye mat og drikke til de som møtte fram). Men «Kristmesse» – Christmas – erstattet aldri jól i Norden. Her feirer vi fremdeles jul!

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i denne julefesten er Haraldskvedet, etter hirdskalden Torbjørn Hornkløve rundt år 900. I strofe seks står det: «Ute (på havet) vil han (kongen) drikke jul? og ta opp Freys lek».

Man vet ikke sikkert hva Freys lek refererer til, men uttrykket «å drikke jul» er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.

Kristent øl
I Snorres skildringer får vi vite at Håkon den gode gjorde det til lov at jula skulle begynne på samme tid som hos kristne folk. Dette skriver Snorre om i kapittel 13 i Håkon den godes saga:

«Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvinternatt...»

Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal har en skatt av et drikkehorn fra middelalderen i samlingene sine. Det nesten halvmeterlange Nerstenhornet er prydet med beslag av forgylt sølv og har flere innskrifter, blant annet de hellige tre kongers navn – Caspar, Melchior, Baltazar – slik som så mange andre drikkehorn. Nerstenhornet er fra 1400-tallet, og etter sagnet ble det en gang gitt i gave til bonden på Nersten i Øyestad av en underjordsmann. «Deveggehornet» er trolig laget på slutten av 1600-tallet og kommer opprinnelig fra Devegge-stua i Nes i Hallingdal. Tilhører Kunstindustrimuseet i Oslo.

Skål for Odin, Njord og Frøy!
De eldste av våre juleskikker stammer fra de hedenske festene – skikker som hovedsakelig dreier seg om mat og drikke.

Brygging av et bestemt juleøl er tatt opp av bryggeriene i vår tid, men turen for å handle juleølet har kanskje fremdeles et snev av et rituelt preg over seg. Høytidsfølelsen melder seg i alle fall når den første korken spretter.

Før i tida startet brygginga normalt en uke eller to før jul, i voksende måne og flo sjø, for at man skulle få bedre og drygere øl. Drikkehorn med juleøl ble viet til de norrøne gudene. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, så kom Njords og Frøys skål for godt år og fred.

Døde og hauglagte frender
Mange drakk en skål for Brage etterpå. Dette er var en helteskål – en skål for den gjeveste, og ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Noen drakk også en skål for sine døde og hauglagte frender som ble kalt «minne».

Olav Tryggvason gjorde slutt på blot og drikkeoffer, og kirken kristnet drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen.

Påbudt i kristen lov
Den rituelle øldrikkinga var altså en viktig del av den norrøne julefeiringa. Så viktig at skikken levde videre i kristentid. Dette kan vi lese om i kristenretten i den eldre Gulatingsloven, og i tilsvarende påbud i den eldre Frostatingsloven. Her er det snakk om påbudt ølbrygging til drikkelag i forbindelse med julefeiringa. Den som lot være, kunne bli ilagt strenge straffer.

Juleølet overlevde landets kristning fordi folk nektet å gi avkall på det. Klokelig nok valgte de styrende instanser å gi den gamle tradisjonen ny symbolsk mening, heller enn å avskaffe den.

Den mest høytidelige av juleforberedelsene
Men ølet skulle ikke lenger betraktes som en offerdrikk. I følge Gulatingsloven skulle ølet signes julenatt av både husbonde og husfrue «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred».

Å hjemmebrygge maltøl var den mest høytidelige av juleforberedelsene helt frem til 1900-tallet. I Ulstein var det, ifølge kilder fra 1928, skikk at barna tok av seg skoene når ølet hadde gjæret en stund, og alle måtte være stille mens faren stelte med det.

Når du spretter korken på det nylig innkjøpte juleølet og løfter ølglasset i jula, må du derfor gjerne ofre en tanke til våre vikingfedre som hevet hornet med offerøl til ære for de norrøne gudene, og drakk for fred og godt år.

Denne artikkelen er publisert med velvillig tillatelse fra journalist
og forskning.no − nettavis om norsk og internasjonal forskning.