Øl fra vuggen til graven

Det er uvisst når man begynte å brygge øl i Norge, men den oldnorske gudediktsamlingen Håvamål fra 1200-tallet er et vitnesbyrd på at kunsten i hvert fall stammer fra førkristen tid. Ølbrygging har trolig fulgt med dyrking av korn, og det gjorde våre forfedre allerede i yngre steinalder – om lag 4000-1800 år før Kristus. Og ølet har fra første stund vært en sentral ingrediens i det sosiale liv. Øl hørte til, fra vuggen til graven – og enda litt lenger.

«Gravøl» av Adolph Tidemand (1814-1876), antagelig malt 1854 (Nasjonalmuseet)

Av Lars-Erik Pettersen

Som blant germanerne flest, utviklet de private norske drikkeskikkene seg i tidens løp fra rituelle offerfester, og drikkingen ble først og fremst knyttet til bestemte anledninger. Det nordisk-hedenske profane drikkeritual ble etterhånden et ledd i selve det sosiale system, slik som vi kjenner dette fra de eldste skrevne kilder, og dette var en direkte følge av at storfolk mer og mer tok til å bruke øl til maten i det daglige liv.

En handel ble beseglet med kjøpskål, det var heimkomarøl når noen kom hjem fra langferd, og ved alle begivenheter i slekten var ølet med. 

Det var barnsøl eller barseløl etter fødsler, festarøl ved forlovelse, samgongoøl og brudeøl ved giftermål, og gravøl og arveøl etter dødsfall.

Gjestebud for de døde

Gravøl var et gjestebud som i gammel tid i Norge gjerne ble holdt sjuende dag etter dødsfallet og derfor også ble kalt sjaund (av norrønt sjau, sju). Da var likvaka over. Skikken med gravøl går tilbake til hedensk tid. Til gravøl måtte alltid grannelaget bli innbudt, og det ble sett som en plikt å møte frem. Gravøl skulle likesom andre gravferdsriter føre den døde trygt over til de dødes verden og dessuten hindre ham i å gå igjen. Gravølet var ikke egentlig noen sørgefest; det var tvert imot meningen at man skulle være lystig og glad, for at avdøde skulle få bedre ro og hvile.

Under gravølet skulle gjestene trakteres godt og rikelig, både med mat og drikke. Og ølet sto selvsagt sentralt i det hele. Hvordan skjenkingen kunne foregå, er utmerket beskrevet av Henrik Sødal i artikkelen «I gammeltida», som vi kom over på nettadressen hemneslekt.net. Vi siterer:

«Bartane flaut uti bollen»

«Ein stor ølbolle gjekk rundt ved kvart bord, og kjellarmannen måtte syte for at bollen vart fyllt igjen når dei hadde tømt han. Den som fekk bollen, snudde gjerne litegrann på han, så han slapp å drikke akkurat på same flekken som sidemannen. Men når bollen gjekk rundt heile bordet, så vart det mange munnar som kom innåt same flekken likevel. Det var forresten somme som var så forsiktige at dei tørka av kanten på bollen der dei hadde drukke — med ein finger.»

«Det var mykje vanleg med skjegg i gammal tid. Store bartar var veldig flott, ikkje minst for yngre karar. Når dei drakk, låg da bartane og flaut uti bollen, og dei måtte syge ølet ut av bartane og tørke av dei etterpå. I seinare tid tok fleire til å snakke om at det var ikkje så triveleg med å drikke av ølbollen, og det vart etter kvart slutt med det. Men gamlekarane syntest det var tull dette, å bale med ølmugge og glas til kvar mann, hørt på maken til tull! Denne overgangen minnest eg godt som gutunge. Det var vel omkring 1910 i grenda heime.»

Tunesteinen er det eldste norske dokument om gravøl og arv.

Om gravøl og arv på Tunesteinen

Ordet «arveøl» har sin etymologiske opprinnelse i det norrønske erfðarøl. Det var i eldre tider en fest hvor arvinger feiret en avdøds minne og overtok sin arvelodd. Ved arveøl satte hovedarvingen seg for første gang i den avdødes sete. I sagatiden ble festen holdt den første vinteren etter dødsfallet, men etter hvert ble den koblet sammen med begravelsen og gravølet. Det gjaldt særlig hvis den avdøde var husbonden på gården.

Den berømte Tunesteinen, som vi sarpinger har all grunn til å være stolte av, er ikke bare den eldste bevarte innskriften i eldre runer. Det er trolig også det eldste norske dokument om gravritualer og arv. Innskriften er laget en gang i perioden 200-450 e.Kr. Den er i klassisk urnordisk språk, viser stavrim og er ristet på begge steinens bredsider.

A-siden leses gjerne slik: «Jeg Wiw virket (forrettet, ristet innskriften) etter Wodurid, husbonden».

B-siden er usikker, blant tydningsforslagene nevnes: «(For meg?) Wodurid gjorde tre døtre i stand steinen, (men) gravølet de nærmest beslektede (el. fornemste, el. mest gudebårne) av arvingene».

Eller slik: «(Jeg Wiw) overdro (viet) steinen til Wodurid (og) tre døtre holdt gravølet som de nærmeste av arvingene».

Eller også slik: «Jeg Wiw etter Wodurid, han som sørget for brødet, virket runer, overdro steinen til Wodurid. Tre døtre gjorde gravølet hyggelig, som de elskligste av arvinger».

I 1627 stod steinen i kirkegårdsmuren ved Tune kirke, som i dag ligger i Sarpsborg kommune. Steinen har trolig stått i forbindelse med en av de mange gravhaugene som tidligere fantes ved kirken. I 1857 ble den flyttet til Oldsaksamlingen i Oslo. Tunesteinen befinner seg nå i Kulturhistorisk museum, Oslo.

 

Del denne siden

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn