Sarpehjelp til islending i øl-eksil

I VG 17. oktober 1986 kunne man lese en alarmerende melding om en ung islandsk forfatter som levde i øl-eksil i Bø i Telemark.

Faksimilen viser artikkelen som sto på trykk i Aftenpostens spalte «Pustehullet» lørdag 27. desember 1986. Så får vi heller tilgi at man i bildeteksten har stokket om på vår utsendte president og den «landflyktige» islendingen.

Av Lars-Erik Pettersen

Ja, du leste riktig: Øl-eksil!

– Vikingene dro fra Norge til Island for å finne frihet. Den eksisterer ikke lenger i mitt land. Derfor dro jeg og tre kamerater i båt over til vårt «hjemland» Norge, sa 32-årige Asgeir Hviteskald til VG. Og han insisterte på å mene alvor: – Jeg drar ikke tilbake før ølkranene er åpnet, la han til.

En av mange lesere som reagerte med forferdelse på stakkars, øltørste Asgeir Hviteskalds skjebne, var Tore Stubberud, medlem av «Sarpeølets venner», som tilfeldigvis ble formelt stiftet i generalforsamling samme dag som VG-historien sto på trykk. Stubberud sendte sporenstreks et brev til presidenten med krav om at Hviteskald utnevnes til æresmedlem, samt at bryggeren sender en kasse Borg-øl til «den fortvilte mann».

Direksjonen behandlet saken med det største alvor, og fant at foreningen, som da allerede hadde endret navn til «Gambrinus, Borgølets venner», måtte gi sin støtte til islendingen som vansmektet i sin utlendighet. Mandag 15. desember samme år utrustet direksjonen en «hjelpeekspedisjon» bestående av president Torje Braadland og direksjonsmedlem Brit Stenberg Larsen, som dro til Bø i Telemark for å overlevere distriktshøyskolestudenten en kasse juleøl så han skulle overleve jula på en skikkelig måte. Begivenheten ble vist oppmerksomhet i flere av landets riksaviser.  

I sannhet et sjarmerende blad i vår forenings historie.

For ordens skyld: Det islandske ølforbudet varte i 74 lange år, fra 1915 til 1989. Forunderlig nok var sprit og enkelte vinsorter tillatt. Forbudet skulle angivelig nedsette det totale alkoholforbruket og beskytte utsatte samfunnsgrupper, især unge mennesker og fattige arbeidere. Frigivelse av øl ville føre til et stigende alkoholmisbruk og en forverring av folkehelsen, især blant nevnte grupper, mente forbudsforkjemperne. Tilhengerne av øl mente til gjengjeld at et ølforbud, samtidig med at man tillot sprit, ikke var logisk, og at nettopp øl i stedet for sprit ville kunne forbedre islendingenes drikkevaner.

Uansett, denne besynderlige politikk var et av de heteste diskusjonstemaer på sagaøya i det 20. århundre, hvilket ikke er overraskende. Kun meget få steder i den vestlige verden har man hatt kjennskap til at all alkohol, med unntak av dens mildeste form – øl – er tillatt. I de fleste andre land mener man at alkoholens skadelige virkninger stiger med øket styrke, og derfor er sterke drikkevarer i høyere grad enn lette blitt sett skjevt på av myndighetene.

Del denne siden

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn